Den selvbiografiske bølgen.

Herbjørg Wassmo gjør det. Helene Uri gjør det. Cecilie Enger gjør det. Dag Solstad gjør det. Gaute Heivoll gjør det. Knausgård gjør det. Henrik Wergeland gjorde det. Dante gjorde det. John Erik Riley har gjort det. Skrevet om seg selv i romaner. Hvorfor kaller de det romaner? Tør de ikke å kalle det dokumentar eller selvbiografi fordi det ikke selger så mye? Romaner selger mer. Eller er det fordi de tross alt dikter endel? Hvor langt er det mulig å rekonstruere et liv i alle sine detaljer? Forfatterne må kanskje legge til litt der hukommelsen svikter. Politikerne tør å kalle en spade en spade. De gir ut sine politiske memoarer og debattbøker. Senest ut er Per Sandberg som skal avsløre FRPs hemmelige indre liv. Skandaler ventes med begjær. Det er spennende med romaner som krysser grenser. Dokuromanen, den selvbiografiske romanen. Faksjon. Fiksfaks.

Det blir en slags fortelling, sa jeg til Elias mens vi gikk sammen langs stien gjennom landskapet med små busker og vidder som strakte seg helt til de hvite fjellene i vest. Høyt der oppe svevde en kondor. Jeg lengtet etter et hjem, Elias lengtet etter en hvitmalt benk. Vi måtte sette oss rett på den gule marken der billene rullet en møkkaball og maurene bar en barnål og marken krøp i dypet skjult for fuglene som nippet til små frø og hakket i jorda på jakt. Livet hvilte ikke, men vi som snart skulle dø måtte hvile. Elias dro fram en flaske rødvin og helte oppi en kopp til oss begge. Jeg brøt av en bit brød og litt ost. Her satt vi i ly for solen, under et stort grønt tre som ikke tenkte en eneste tanke. Eller, jo, det sto selvsagt der og tenkte mange tanker om sin tilværelse. Det ristet litt på bladene sine som en hilsen til oss småkryp. Jeg skriver hver dag. Gjør du? Hva skriver du? Dagbok. Om hva? Om meg selv, om drømmene mine, tanker. Skriver du for deg selv eller til andre? Jeg innbiller meg at noen en dag i fremtiden vil lese mine ord. Elias så på meg og deretter ut på slettene. Jeg tror ikke på det skrevne ord lenger. Om hundre år er allting glemt vet du. Nei, det tror jeg ikke, svarte jeg. Du er bare en haug ord, men likevel tror du ikke på det skrevne ord. Hvorfor ikke? Elias så utover slettene og lente seg inntil stammen. Du må lære deg å slappe av litt mer. Hvil nå. Vi skal snart gå videre. Mennesket er bare et støvgram i et mørkt tomrom. Men jeg skrev alt ned og lagret det i trebarken. E & P har vært her.

Hva driver jeg med? Hva innbiller  jeg meg? At jeg skal få lesere som meg selv av å skrive om mine møter med de litterære? Du skriver ikke det leserne på nettet vil ha, bokanmeldelser, råd om lesing. Med hvilken kompetanse kan jeg gi noen råd og vurderinger av litteratur? Jeg har ikke studert litteraturvitenskapen. Ja, jeg er lærer i norsk, så det legitimerer til en viss grad mine meninger. Slik gikk jeg og tenkte på min vandring i et fargerikt landskap som inspirerte meg til vidløftige tanker. Jeg forsto bare ikke hvor leserne var blitt av. Omsider kom jeg til et vertshus der jeg kunne bestille en bedre middag med noe godt å drikke til. Og hvem var det som satt der ved bordet og sturet? Ingen ringere enn Elias Rukla. Det varmet meg å møte en likesinnet, en som hadde slitt like mye som meg med å motivere elever til å lese de store verker. Han hadde møtt veggen og gjorde skandale i skolegården med sin paraply. Siden gikk han hjem og fortalte aldri sin kone om opptrinnet. Umulig å vende tilbake til skolen. Samme kunne det være, de brydde seg ikke om hva han snakket om likevel. Nå satt han her, ute på vandring han også. Jeg spurte forsiktig om det var ledig ved hans bord, han så underlig på meg, uforstående og overrasket. En nordmann på disse kanter, en som pratet norsk i Borges univers. Hvorfor gav du opp lærergjerningen? spurte jeg han, rett på sak. Og der kom maten seilende på et fat, et enkelt stykke indrefilet av okse. Mørt og saftig. Elias var ferdig med sin middag og drakk rødvin fra fjellene. Hvabehager, svarte han. Hvem er du som kommer deisende inn fra intet og babler ivei som om du alltid har kjent meg? Jeg har lest om deg. Du er berømt hjemme i Norge. Jaha. Dessuten er vi i samme bransje og jeg kjenner meg igjen i dine frustrasjoner. Disse elevene nå til dags. De bryr seg ikke det ringeste om litteraturen lenger. Nå gjelder bare dataspill, facebook, chatting, tv serier. Hva kalte du det? Hva snakker du om? Han skjønte ingenting. Unnskyld svarte jeg. Internett fantes ikke på din tid, men du har vel fulgt med på utviklingen, eller hva. Nei, det kan jeg ikke si at jeg har gjort. Verden angår ikke meg lenger. Jeg vandrer for å komme meg vekk, vekk fra meg selv, fra det klamme intetsigende, trangsynte der hjemme. Alt for mye har jeg lest, for lite har jeg sett av verden. Nå vil jeg bare møte mennesker, av kjøtt og blod. Jeg vil drikke vin og  spise god mat og se naturen og føle vinden i ansiktet og regnet i håret og salt hav i munnen. Nei, nå leser jeg intet. Godt, så sier vi det. Men det er jo litt trist da, for dere fiktive personer. For uten lesere er litteraturen intet. Dere som lever i denne verden visner hen og dør. Dere ser det ikke selv, men jeg som kommer utenfra ser tegnene. Så mange har jeg møtt som er syke og svakelige, de føler seg elendige, blasse, visne og uvirkelige. Ingen bryr seg om dem lenger. Men du er blodfrisk, Elias. Det er bra. Vi lærere leser om deg hele tiden. Vi holder deg i live. Jasså, sier De det De. Du er jammen meg innbilsk hvem du nå er. Og prater tåkeprat og gåter. Men ok, vi kan godt utveksle tanker om skole og utdanning, hvis du vil det. Og vandre sammen, hvis du jekker deg ned noen hakk. Men prat forståelig, ikke metafysisk. For vi er ikke interessert i å gi kaffekjelene vinger, er vi vel?

Man opplever så mangt når man er vitne til fabelaktige hendelser i Ordlandia. Hva skal barnet hete? Hva skal landet hete? Romulus og Remus gav opphavet til Roma. Gudinnen Athena gav navn til Athen, veien nordover ble til Norwegr og Germanerne, de kalte jorda si Germania. Min verden heter Ordlandia, eller som en spanjol ville sagt Palabria, kjært barn har mange navn. Gården til Per Bufast het Bufast, der skulle han være i all sin tid. Jeg har vandret på Tellus, jeg har vandret i Ecos skog. Jeg har vandret mellom linjene, der alt var hvitt men likevel fullt av liv. Og så jeg nærmere etter var det ikke så hvitt likevel, men jeg måtte vandre lenge og se nøye hvor jeg gikk før jeg skimtet dem. Jeg møtte en mann som sa at vett trenger han som vidt ferdes, og når en er ute og vandrer i ukjent terreng er det bedre bør å bære mye mannevett og verre niste på vegen har ingen enn den som har drukket for mye. Åpner du døra til ukjent hus skal du være vaktsom, for uvisst er det å vite om uvenner sitter benket der inne. Hvem er du som taler så gjevt og klokt? Han nikket med sin brede hatt og blunket med det ene øye han hadde. Smilet avslørte flere hull i en velbrukt tanngard, langt hvitt skjegg som var tvinnet sammen i en spiral. På skulderen hans satt en svart ravn som glodde uutgrunnelig på meg. Kra, kra. Mitt navn er så mangt, sa han. Kall meg Vidre. Jeg vandrer vidt omkring med min stokk og mine ravner. Mangt har jeg sett og hørt og aldri vil jeg hvile, for Beiarland er så vidt og fagert. Tiden har ingen ende, føttene mine går alltid ett skritt til, øynene mine ser en meter til og slik spiller livet sin sang.

Kaffen var kald og jeg gikk ut i regnet mot myrene og stupet der havet møtte land i en kaskade av frådende villskap. Poseidon! Du river biter av klippene og snart er det ikke mer land igjen å spise. Regnet pisket meg i ansiktet og alt ble vått. Jeg tenkte tilbake på en reise og et møte ute i bølgene. Han kalte seg Ismael og myste med ett øye. Vi var våte til skinnet og alt gynget. Den hvite hvalen åt beinet til skippern og han ble gal, sa han. Siden har han jaktet på Moby - Dick. Alt jeg hadde spist kom opp igjen på den gærne siden av skipet og jeg måtte svelge alt en gang til, og spy det enda en gang. Ingenting sto stille, jeg var oppe, jeg var nede, under og over, under og over. Klatre opp i toppen og knytte det hvite. Hva? Alt er hvitt, jeg vet ikke hva som er opp og ned, jeg klatret bortover, nedover og oppover samtidig, og spiste en salt flyvefisk som seilte rett inn i kjeften på meg. Husker bare bruddstykker av kapp det druknede skip. Alle fra bordet og ut i det iskalde monsteret. Jeg var allerede iskald og det gjorde ingen forskjell om jeg var ombord eller ubord. Jeg lot meg synke ned i stillheten, hørte en underlig pipende sang, men så dro noe meg opp og innbord. Vi ble kastet mot klippene og det kjentes som alle bein var vridd i alle retninger. Velkommen Argentina! Jeg kysset Moder Jord og spiste sand. Aldri mer, aldri mer. Den hvite hvalen pisket med halen og gliste ondt. Kaptein Akab skrek vilt. En dag! En dag.

Jeg gikk til Kragrup kro for å ta en kopp kaffe etter en slitsom dag i byen som du aldri forlater før den har satt merker i deg, tigerbitt. Karen var som vanlig travelt opptatt med kundene. Hun løp til og fra i det som for meg så ut som et virvar av ønsker og krav om bedre service. Hestene sto ute i regnet og prustet, drypp, drypp, det regner i dag, tikk, takk, vi drypper på tak. Kan jeg få... begynte jeg da hun sto foran meg, men i det samme stivnet hun, hennes grå øyne fortapte seg langt utenfor min verden. Kroen ristet av et vindkast som drønnet, den for gjennom lokalet, sugde luften ut av kroen og herjet videre gjennom landskapet. Jeg snudde meg og så en høy, staselig mann med mørke øyne og sort skjegg stå i døråpningen. Karen forsvant. Postmannen, sa en mann ved vinduet. God dag, svarte han og gikk gjennom lokalet og ut... Jeg fikk ingen kaffe og ble irritert. Ingen fikk det de ventet. Men så kom hun endelig ut igjen, rød i kinnene og blid. Med kaffen som hun skjønte at jeg skulle ha, unnskyld, sa hun og plasserte en rykende varm kopp ved mitt bord. Jeg kunne ikke bli sint på henne, jeg visste jo hva som kom til å hende. Men hva kan jeg gjøre, jeg er bare et vitne, en som har sneket seg inn. Jeg klarte ikke å nyte kaffen, den ble stående og jeg hørte vinden sukke over myren.

Peer Gynt.
Du lyver ropte hun. Han ristet på hodet og løp derfra. Vi tror at Peer representerer oss, er et tverrsnitt av Ola Nordmann. Men jeg føler meg ikke komfortabel med dette symbolet. Bondesønnen som var seg selv nok og rømte fra sin elskede og sine forpliktelser, som ikke ville stå til ansvar for noen. Han som ikke hadde noen indre kjerne men var som løken. Han som snudde kappen etter vinden, reiste ut og lekte eventyrer. Peer er en kompleks type, slett ingen helt. En antihelt? Eller kanskje Ibsens satire og kritikk av den selvopptatte nordmann som både var trangsynt og innbilsk. Ibsen måtte reise ut for å se sitt folk i perspektiv. Han ble for stor for lille Norge. Dette stykket er ikke blant de mest spilte i utlandet, men vi nordmenn elsker det. Vi liker å tenke på Peer som den eventyrer vi alle ønsker å være, mannen som søkte lykken og friheten. Men nå er vi først og fremst oljebaroner og rentenister. Klimaproblemene må noen andre løse, vi kan ikke gi slipp på oljerikdommen. Vi er oss selv nok.

I min litterære reise møter jeg alle slags fiksjonærer, fabelater. Jeg reiser gjennom ordstier i ordlandia. Jeg skriver meg selv inn i de store verker og vever meg sammen med dem i en symbiose lik bien og blomsten. Hva er et verk uten en leser? En leser som går inn i verket og lever sammen med teksten, sammen med personene der inne. Peer rir på bukken og rømmer fra Solveig og sin mor. Han møter den grønnkledte og bøygen. Jeg møter også Peer på en vandring over fjellet, eller som turist i Egypt. Der sto han på toppen av Keops pyramiden og følte seg som en farao. Fy farao. Jeg skjenket han en drink og sammen så vi Anitra danse, så rømte han sin vei. Alltid rastløs, alltid hvileløs. Fylt av en uro, fylt av en lengsel, men redd for seg selv. Han kom til slutt hjem likevel. Forsonet seg med Solveig som ventet i alle år.

En dag banket det på døra til hybelen min der jeg søkte tilflukt fra åndene, tankene, støvet, støyen, møkka, alle de trampende skoene, de klaprer som klapperslanger. De sinte øynene, de tomme blikkene. Men likevel fant han meg. Hva vil du? Jeg kreket meg tungt opp fra senga der jeg hadde ligget for lenge. Hva vil noen meg? Et øyeblikk vurderte jeg å late som jeg ikke var hjemme, men nysgjerrigheten tok overhånd, kanskje var det en vennlig sjel der ute. Tross alt. Han spurte, hva driver du med? Jeg tenkte meg om, men rakk ikke å svare før han fortsatte. Hva innbiller du deg? At du har noe i vår verden å gjøre? At du er like god som oss, at du duger til noe. Vær forsiktig, ikke tråkk oss på tærne, ikke smisk, ikke innbill deg noe, ikke bli høy på pæra nå. Du er ikke mer enn støv for oss, ordene dine virker ikke. Det er ingen som bryr seg. Jo, svarte jeg triumferende. Du står jo her og bryr deg. Selv om jeg ikke kjenner deg eller helt vet hva du snakker om, så tar du likevel feil. Det er helt sikkert noen som bryr seg, og flere skal merke meg. Du kan ikke hindre meg, du har ikke noen makt over meg. Lenge leve det frie ord. Jeg skriver for å være til, skjønner du. Jeg er et vitne til alt det skrevne. Uten meg er dere ingenting, bare døde ord. Det er du som er støv uten liv, hadde det ikke vært for meg og mine likesinnede. Vi som leser.

Han pustet tungt. Han luktet svette og hest. En lang, grå frakk, en sort flosshatt skjulte håret, en liten bart pyntet nesen. Pent pussede sko, hansker på hendene. Sinte, grå øyne. Jeg lar høre fra meg, sa han tvert og snudde og marsjerte ned trappene, tapp, tapp, tapp. Jeg ble varm og drakk et glass vann før jeg satte meg ned med Vindens skygge som jeg bare hadde kommet halvveis i, men det hadde ikke noe med kvaliteten å gjøre, det var de ukjente der ute, de grå, spisse, hvasse og underlige som spøkte rundt meg. Jeg var visst kommet til en ukjent klode. Men jeg skulle lese meg hjem.

snakk ikke til meg om gjenferd! Jeg plages nok som det er. De er ikke særlig snakkesalige, det eneste de sier er bø og svusj der de glir langs veggen. Jeg har sett dem og de er ikke hyggelige. Jeg liker dem ikke. De har aldri gode hensikter. De skal skremme og det klarer de fint. Alltid skal det være så beklemmende mørkt der de er. Du hører et ørlite knirk i døra som går igjen av seg selv, og så et hult ekko av et sukk. Ja, de skal være så triste hele tiden. Jeg vet ikke hvorfor de er etter meg, jeg har ikke gjort de noe som noe levende menneske vet om. Gjenferd snakker heldigvis ikke. De sier bare bø og skremmer deg med knirkende dører nattestid i gamle ubebodde hus der blodet for lengst har størknet. Kniven er gammel og rusten der den ligger på bunnen av brønnen. Ingen så ned i den. Stemmen kom fra et likblekt ansikt som fortet seg gjennom den tåkelagte byens trange smug. Jeg hørte bare bruddstykker av samtalen. Hvem snakket han med? Hørte klapringen av skoene hans mot brosteinen sent den natten, hutrende og våt skyndte jeg meg hjem fra den mislykkede turen på baren der jeg prøvde å bli kjent med henne. Min lille hybel skulle atter en natt høre min klagesang. Men jeg liker heller ikke gjenferd. Nå måtte jeg kanskje følge etter et nytt spor inn i mørket.

Jeg kom til Kristiania med amerikalinjen og steg i land på kaien der kuskene smalt med sine pisker over hestens såre rygg. Det skramlet i metall mot brostein. Mennesker summet forbi. Det luktet fisk og salt og hestemøkk. Jeg var ikke vant til det og grein med nesa. Usj. Lenger opp i gaten kom jeg til vertshuset der han satt og tvinnet tommeltotter. Han hadde nettopp vært i redaksjonen med en ny artikkel, og igjen fått avslag. Nei, ingen krone å tjene. Her inne et kakofoni av stemmer. Lukten av svette og fuktige klær, det var regn i luften. Jeg kjente sulten gnage meg i beinet. Mannen som satt alene ved bordet holdt i en liten penn og rotet ned noen ord på en serviett. Øynene satt liksom langt inne i skallen hans, kinnene vendte innover, grå hud, klærne hang slapt rundt skallet som holdt ham sammen. Han kunne ikke bevege seg for fort før han ramlet fra hverandre. Jeg kjente lukten av stekt kjøtt. Det rumlet i magen, men ut av mine lommer fløy bare en støvdott. Turen hjem fra Cuba hadde spist opp alle mine midler, nå måtte jeg finne meg et ærlig arbeid. Kanskje som ryddemann her i vertshuset, kanskje som kusk, kanskje som skribent. Nei, ikke skribent. Se bare på ham. Den sultne mannen som var så preget av Kristianas pisk at han nær hadde begynt å spise kjøttbein som slakteren ville kastet uansett. Papiret hans var grått og vått.

Jeg kom gående bortover den gule sandstranden akkurat i det den gamle mannen og den unge gutten dro båten opp på stranden. Radmager og brunflekkete etter så mange dager i solen som glitret i havet. Lukten av salt og fisk, en måke skriker og flakser dovent langs stranden. Santiago og den unge gutten rusler side om side bort til et lite hus. Han med  masten hvilende over skulderen, gutten med harpunen. De pratet spansk som jeg forstår sånn passe. Gutten ville være med han ut igjen, men han sa nei. Du er med på en annen heldigere båt nå, og du tilhører foreldrene dine. Det er de som bestemmer. Gutten ville spandere en øl på mannen og de pratet om den første turen. Gutten husket alt som skjedde den gangen for lenge siden, selv om han var et lite barn. Jeg husker hvordan halen klasket og slo mot båtripa og som det smalt da du slo klubba i den store fisken og jeg husker ennå blodlukten da det sprutet over hele meg. Santiago smilte med de solbrente øynene sine. De vandret bortover den hete sanden til den lille hytta hans. Ingen fisk i dag, kanskje i morgen. Men andre fiskere hadde fått store marliner og hai som de sløyet på stranda og kappet opp og bar opp til isbilen som sto oppe ved veien. Jeg fikk lyst til å bli med den gamle mannen på fisketur. Men jeg er redd for hai og det mørke dypet. Derfor gikk jeg videre mot byen og flyplassen. Hjem. Den gamle mannen satt og så utover havet sammen med gutten. I morgen fanger du den store fisken, det er jeg sikker på.

Jeg står som forstenet og ser flammene kaster seg mot himmelen i furiøst raseri. Det smeller i treverk, det knitrer og spraker og ildsøyler stiger og synker og sikler og surkler og eter glupsk alt sammen. Huset jamrer og skriker. Trærne står stumt og stirrer, fuglene bruser fjærene og vurderer å flykte lenger unna, for der farer en gnist faretruende nær fjærdrakten til ugla. Den dirrer, uhu. Uling som stiger jevnt og blåser seg opp til en basun. Her kommer de røde. Det hviner i gummi, raser i grusen. Mennene ruller ut slangen og roper til hverandre i mørket. Stemmer jager hverandre, hugger etter ilden. Vannet kaster seg rundt, virvler gjennom den kalde natteluften. Et stjerneskudd farer forbi, brenner og slukker, fsst. Kullsort, sviende lukt, knitrer og spraker. Flammene leker seg og sloss med vannet som freser og putrer, fordamper og forsopper seg. Flere biler stopper i grusen. Folk står stille og ser på det røde havet som danser med dampen. Stemmer knurrer og gnirrer, det er over snart. Det er over snart. De passer på trærne nå. Huset dør, raser sammen og buldrer mot grusen. Før jeg brant ned var jeg stolt og var fylt av stemmer som pratet om ugla som fanget en mus. De kunne høre det siste pipet, svupp og ungene som skrek etter mat. Uhu, uhu. Etter at jeg brant ned sukket trærne og sangen stilnet. Vinden synger i bladene. Vannet surkler i bekken. Stemmene er borte.
Gaute Heivoll. Før jeg brenner ned, gjenopplevd.

Det smeller i fjell der den gråsprengte mannen slår sin slegge mot en stein, igjen og igjen. Han gir seg ikke før den er knust til mindre deler slik at han med spett kan bende dem løs og rulle dem vekk. Lyden av spaden som han graver med, dypt under steinen, metall mot stein. Regnet sildrer og lager tipp tapp lyder mot bladverket i trærne rundt han. Hjertet hamrer, pulsen slår, han puster og peser der han sleper de tunge steinene vekk, bort til en haug. Han hamrer og slår mot steinen med slegga og knuser dem i stadig mindre biter. De blir slept bort til et gjerde som han rammer inn gården sin med. Isaac jobber hardt hver dag på sin nye gård langt ute i villmarken. Han har gått mange dager for å komme hit. Helt alene jobber han med å rydde vekk stein slik at han kan få et lite stykke jord å dyrke sine poteter i. Isaac Sellanrå heter han og er like gråkledt som fjellet han rydder, like brun i ansiktet som jorden han rydder. Våt til kinnet av høstens regn, som lyder som en xylofon mot de røde, gule bladene i skogen. En fugl kvitrer, et vindsus hvisker gjennom skogen, forteller om den ensomme mannen som sliter med å få grøde ut av den ville, utemmede mark.

Hvordan lyder en bok? En ulest bok knitrer av stive papirer som ikke er rørt, det lukter fabrikk, bokhandel, sterilt. En godt lest bok lyder av gråt og latter, av stemmer og mumlende tanker, sukk og stønn over levde følelser. Sidene blafrer tungt av svette fingre, av våte øyne som har dryppet ned i papiret, av kaffeflekker og vinsøl, eller kanskje av bare rent kildevann. Du kan høre lyden av leste og opplevde mennesker som bor i boken. Du kan høre vinden som suser, bilene som durer, regnet som risler, føtter som tusler, hender som klapper, lepper som smatter, stemmer som hvisker, et piano i bakgrunnen, en elv som kaster seg ned fjellsiden, en ulv som uler mot månen. Det er mye som skjer i en bok. Leser du godt nok vil du høre alt som skjer og alle som lever der. God reise!