Det smeller i fjell der den gråsprengte mannen slår sin slegge mot en stein, igjen og igjen. Han gir seg ikke før den er knust til mindre deler slik at han med spett kan bende dem løs og rulle dem vekk. Lyden av spaden som han graver med, dypt under steinen, metall mot stein. Regnet sildrer og lager tipp tapp lyder mot bladverket i trærne rundt han. Hjertet hamrer, pulsen slår, han puster og peser der han sleper de tunge steinene vekk, bort til en haug. Han hamrer og slår mot steinen med slegga og knuser dem i stadig mindre biter. De blir slept bort til et gjerde som han rammer inn gården sin med. Isaac jobber hardt hver dag på sin nye gård langt ute i villmarken. Han har gått mange dager for å komme hit. Helt alene jobber han med å rydde vekk stein slik at han kan få et lite stykke jord å dyrke sine poteter i. Isaac Sellanrå heter han og er like gråkledt som fjellet han rydder, like brun i ansiktet som jorden han rydder. Våt til kinnet av høstens regn, som lyder som en xylofon mot de røde, gule bladene i skogen. En fugl kvitrer, et vindsus hvisker gjennom skogen, forteller om den ensomme mannen som sliter med å få grøde ut av den ville, utemmede mark.