Bølgene, saltet, det evige grå som gynget. En hval som hilste på, en gammel harpun som klødde på ryggen, den skrapte mot skipets buk, grukket og dyttet. Der kom en værbitt en ruslende langs skipets akterende. Lys, nesten hvit, men ingen engel. Jeg hilste på han, nå hvor bærer det hen? Hjem, nei, aldri hjem. Lengter du ikke hjem? Har du ingen som venter? Hun venter ikke lenger, kan ikke vente et helt liv, er det noen som gjør det? Jeg så etter hvalen som sendte en liten sprut. Skyene hang tunge og varslet regn. Har du reist hele livet? Ja, det har villet seg slik, Adham, Vishnu, Lao Tse, Vincent, Santiago, Paramo, Florentino. Jeg har møtt så mange, men Sol… Nei, jeg kommer nok aldri hjem. Han stirret utover det uendelige, fulgte en bølge som rullet langsomt mot oss og gav skipet et lite dupp før den fortsatte ut i det evige. Så kom en ny og enda en, alltid en. Vi sto og så og jeg så en gråhvit mann rynket inn til en mumie fra en glemt saltørken. Men de blå øynene tindret. Han smilte til meg og sa, nå, kjære livsreiser, hva finnes bak stjernene, vet du det så kan du vende hjem.