En dag banket det på døra til hybelen min der jeg søkte tilflukt fra åndene, tankene, støvet, støyen, møkka, alle de trampende skoene, de klaprer som klapperslanger. De sinte øynene, de tomme blikkene. Men likevel fant han meg. Hva vil du? Jeg kreket meg tungt opp fra senga der jeg hadde ligget for lenge. Hva vil noen meg? Et øyeblikk vurderte jeg å late som jeg ikke var hjemme, men nysgjerrigheten tok overhånd, kanskje var det en vennlig sjel der ute. Tross alt. Han spurte, hva driver du med? Jeg tenkte meg om, men rakk ikke å svare før han fortsatte. Hva innbiller du deg? At du har noe i vår verden å gjøre? At du er like god som oss, at du duger til noe. Vær forsiktig, ikke tråkk oss på tærne, ikke smisk, ikke innbill deg noe, ikke bli høy på pæra nå. Du er ikke mer enn støv for oss, ordene dine virker ikke. Det er ingen som bryr seg. Jo, svarte jeg triumferende. Du står jo her og bryr deg. Selv om jeg ikke kjenner deg eller helt vet hva du snakker om, så tar du likevel feil. Det er helt sikkert noen som bryr seg, og flere skal merke meg. Du kan ikke hindre meg, du har ikke noen makt over meg. Lenge leve det frie ord. Jeg skriver for å være til, skjønner du. Jeg er et vitne til alt det skrevne. Uten meg er dere ingenting, bare døde ord. Det er du som er støv uten liv, hadde det ikke vært for meg og mine likesinnede. Vi som leser.

Han pustet tungt. Han luktet svette og hest. En lang, grå frakk, en sort flosshatt skjulte håret, en liten bart pyntet nesen. Pent pussede sko, hansker på hendene. Sinte, grå øyne. Jeg lar høre fra meg, sa han tvert og snudde og marsjerte ned trappene, tapp, tapp, tapp. Jeg ble varm og drakk et glass vann før jeg satte meg ned med Vindens skygge som jeg bare hadde kommet halvveis i, men det hadde ikke noe med kvaliteten å gjøre, det var de ukjente der ute, de grå, spisse, hvasse og underlige som spøkte rundt meg. Jeg var visst kommet til en ukjent klode. Men jeg skulle lese meg hjem.