Jeg kom gående bortover den gule sandstranden akkurat i det den gamle mannen og den unge gutten dro båten opp på stranden. Radmager og brunflekkete etter så mange dager i solen som glitret i havet. Lukten av salt og fisk, en måke skriker og flakser dovent langs stranden. Santiago og den unge gutten rusler side om side bort til et lite hus. Han med  masten hvilende over skulderen, gutten med harpunen. De pratet spansk som jeg forstår sånn passe. Gutten ville være med han ut igjen, men han sa nei. Du er med på en annen heldigere båt nå, og du tilhører foreldrene dine. Det er de som bestemmer. Gutten ville spandere en øl på mannen og de pratet om den første turen. Gutten husket alt som skjedde den gangen for lenge siden, selv om han var et lite barn. Jeg husker hvordan halen klasket og slo mot båtripa og som det smalt da du slo klubba i den store fisken og jeg husker ennå blodlukten da det sprutet over hele meg. Santiago smilte med de solbrente øynene sine. De vandret bortover den hete sanden til den lille hytta hans. Ingen fisk i dag, kanskje i morgen. Men andre fiskere hadde fått store marliner og hai som de sløyet på stranda og kappet opp og bar opp til isbilen som sto oppe ved veien. Jeg fikk lyst til å bli med den gamle mannen på fisketur. Men jeg er redd for hai og det mørke dypet. Derfor gikk jeg videre mot byen og flyplassen. Hjem. Den gamle mannen satt og så utover havet sammen med gutten. I morgen fanger du den store fisken, det er jeg sikker på.