Kaffen var kald og jeg gikk ut i regnet mot myrene og stupet der havet møtte land i en kaskade av frådende villskap. Poseidon! Du river biter av klippene og snart er det ikke mer land igjen å spise. Regnet pisket meg i ansiktet og alt ble vått. Jeg tenkte tilbake på en reise og et møte ute i bølgene. Han kalte seg Ismael og myste med ett øye. Vi var våte til skinnet og alt gynget. Den hvite hvalen åt beinet til skippern og han ble gal, sa han. Siden har han jaktet på Moby - Dick. Alt jeg hadde spist kom opp igjen på den gærne siden av skipet og jeg måtte svelge alt en gang til, og spy det enda en gang. Ingenting sto stille, jeg var oppe, jeg var nede, under og over, under og over. Klatre opp i toppen og knytte det hvite. Hva? Alt er hvitt, jeg vet ikke hva som er opp og ned, jeg klatret bortover, nedover og oppover samtidig, og spiste en salt flyvefisk som seilte rett inn i kjeften på meg. Husker bare bruddstykker av kapp det druknede skip. Alle fra bordet og ut i det iskalde monsteret. Jeg var allerede iskald og det gjorde ingen forskjell om jeg var ombord eller ubord. Jeg lot meg synke ned i stillheten, hørte en underlig pipende sang, men så dro noe meg opp og innbord. Vi ble kastet mot klippene og det kjentes som alle bein var vridd i alle retninger. Velkommen Argentina! Jeg kysset Moder Jord og spiste sand. Aldri mer, aldri mer. Den hvite hvalen pisket med halen og gliste ondt. Kaptein Akab skrek vilt. En dag! En dag.