Jeg gikk til Kragrup kro for å ta en kopp kaffe etter en slitsom dag i byen som du aldri forlater før den har satt merker i deg, tigerbitt. Karen var som vanlig travelt opptatt med kundene. Hun løp til og fra i det som for meg så ut som et virvar av ønsker og krav om bedre service. Hestene sto ute i regnet og prustet, drypp, drypp, det regner i dag, tikk, takk, vi drypper på tak. Kan jeg få... begynte jeg da hun sto foran meg, men i det samme stivnet hun, hennes grå øyne fortapte seg langt utenfor min verden. Kroen ristet av et vindkast som drønnet, den for gjennom lokalet, sugde luften ut av kroen og herjet videre gjennom landskapet. Jeg snudde meg og så en høy, staselig mann med mørke øyne og sort skjegg stå i døråpningen. Karen forsvant. Postmannen, sa en mann ved vinduet. God dag, svarte han og gikk gjennom lokalet og ut... Jeg fikk ingen kaffe og ble irritert. Ingen fikk det de ventet. Men så kom hun endelig ut igjen, rød i kinnene og blid. Med kaffen som hun skjønte at jeg skulle ha, unnskyld, sa hun og plasserte en rykende varm kopp ved mitt bord. Jeg kunne ikke bli sint på henne, jeg visste jo hva som kom til å hende. Men hva kan jeg gjøre, jeg er bare et vitne, en som har sneket seg inn. Jeg klarte ikke å nyte kaffen, den ble stående og jeg hørte vinden sukke over myren.