Hva driver jeg med? Hva innbiller  jeg meg? At jeg skal få lesere som meg selv av å skrive om mine møter med de litterære? Du skriver ikke det leserne på nettet vil ha, bokanmeldelser, råd om lesing. Med hvilken kompetanse kan jeg gi noen råd og vurderinger av litteratur? Jeg har ikke studert litteraturvitenskapen. Ja, jeg er lærer i norsk, så det legitimerer til en viss grad mine meninger. Slik gikk jeg og tenkte på min vandring i et fargerikt landskap som inspirerte meg til vidløftige tanker. Jeg forsto bare ikke hvor leserne var blitt av. Omsider kom jeg til et vertshus der jeg kunne bestille en bedre middag med noe godt å drikke til. Og hvem var det som satt der ved bordet og sturet? Ingen ringere enn Elias Rukla. Det varmet meg å møte en likesinnet, en som hadde slitt like mye som meg med å motivere elever til å lese de store verker. Han hadde møtt veggen og gjorde skandale i skolegården med sin paraply. Siden gikk han hjem og fortalte aldri sin kone om opptrinnet. Umulig å vende tilbake til skolen. Samme kunne det være, de brydde seg ikke om hva han snakket om likevel. Nå satt han her, ute på vandring han også. Jeg spurte forsiktig om det var ledig ved hans bord, han så underlig på meg, uforstående og overrasket. En nordmann på disse kanter, en som pratet norsk i Borges univers. Hvorfor gav du opp lærergjerningen? spurte jeg han, rett på sak. Og der kom maten seilende på et fat, et enkelt stykke indrefilet av okse. Mørt og saftig. Elias var ferdig med sin middag og drakk rødvin fra fjellene. Hvabehager, svarte han. Hvem er du som kommer deisende inn fra intet og babler ivei som om du alltid har kjent meg? Jeg har lest om deg. Du er berømt hjemme i Norge. Jaha. Dessuten er vi i samme bransje og jeg kjenner meg igjen i dine frustrasjoner. Disse elevene nå til dags. De bryr seg ikke det ringeste om litteraturen lenger. Nå gjelder bare dataspill, facebook, chatting, tv serier. Hva kalte du det? Hva snakker du om? Han skjønte ingenting. Unnskyld svarte jeg. Internett fantes ikke på din tid, men du har vel fulgt med på utviklingen, eller hva. Nei, det kan jeg ikke si at jeg har gjort. Verden angår ikke meg lenger. Jeg vandrer for å komme meg vekk, vekk fra meg selv, fra det klamme intetsigende, trangsynte der hjemme. Alt for mye har jeg lest, for lite har jeg sett av verden. Nå vil jeg bare møte mennesker, av kjøtt og blod. Jeg vil drikke vin og  spise god mat og se naturen og føle vinden i ansiktet og regnet i håret og salt hav i munnen. Nei, nå leser jeg intet. Godt, så sier vi det. Men det er jo litt trist da, for dere fiktive personer. For uten lesere er litteraturen intet. Dere som lever i denne verden visner hen og dør. Dere ser det ikke selv, men jeg som kommer utenfra ser tegnene. Så mange har jeg møtt som er syke og svakelige, de føler seg elendige, blasse, visne og uvirkelige. Ingen bryr seg om dem lenger. Men du er blodfrisk, Elias. Det er bra. Vi lærere leser om deg hele tiden. Vi holder deg i live. Jasså, sier De det De. Du er jammen meg innbilsk hvem du nå er. Og prater tåkeprat og gåter. Men ok, vi kan godt utveksle tanker om skole og utdanning, hvis du vil det. Og vandre sammen, hvis du jekker deg ned noen hakk. Men prat forståelig, ikke metafysisk. For vi er ikke interessert i å gi kaffekjelene vinger, er vi vel?