Jeg står som forstenet og ser flammene kaster seg mot himmelen i furiøst raseri. Det smeller i treverk, det knitrer og spraker og ildsøyler stiger og synker og sikler og surkler og eter glupsk alt sammen. Huset jamrer og skriker. Trærne står stumt og stirrer, fuglene bruser fjærene og vurderer å flykte lenger unna, for der farer en gnist faretruende nær fjærdrakten til ugla. Den dirrer, uhu. Uling som stiger jevnt og blåser seg opp til en basun. Her kommer de røde. Det hviner i gummi, raser i grusen. Mennene ruller ut slangen og roper til hverandre i mørket. Stemmer jager hverandre, hugger etter ilden. Vannet kaster seg rundt, virvler gjennom den kalde natteluften. Et stjerneskudd farer forbi, brenner og slukker, fsst. Kullsort, sviende lukt, knitrer og spraker. Flammene leker seg og sloss med vannet som freser og putrer, fordamper og forsopper seg. Flere biler stopper i grusen. Folk står stille og ser på det røde havet som danser med dampen. Stemmer knurrer og gnirrer, det er over snart. Det er over snart. De passer på trærne nå. Huset dør, raser sammen og buldrer mot grusen. Før jeg brant ned var jeg stolt og var fylt av stemmer som pratet om ugla som fanget en mus. De kunne høre det siste pipet, svupp og ungene som skrek etter mat. Uhu, uhu. Etter at jeg brant ned sukket trærne og sangen stilnet. Vinden synger i bladene. Vannet surkler i bekken. Stemmene er borte.
Gaute Heivoll. Før jeg brenner ned, gjenopplevd.