Jeg kom gående bortover den gule sandstranden akkurat i det den gamle mannen og den unge gutten dro båten opp på stranden. Radmager og brunflekkete etter så mange dager i solen som glitret i havet. Lukten av salt og fisk, en måke skriker og flakser dovent langs stranden. Santiago og den unge gutten rusler side om side bort til et lite hus. Han med  masten hvilende over skulderen, gutten med harpunen. De pratet spansk som jeg forstår sånn passe. Gutten ville være med han ut igjen, men han sa nei. Du er med på en annen heldigere båt nå, og du tilhører foreldrene dine. Det er de som bestemmer. Gutten ville spandere en øl på mannen og de pratet om den første turen. Gutten husket alt som skjedde den gangen for lenge siden, selv om han var et lite barn. Jeg husker hvordan halen klasket og slo mot båtripa og som det smalt da du slo klubba i den store fisken og jeg husker ennå blodlukten da det sprutet over hele meg. Santiago smilte med de solbrente øynene sine. De vandret bortover den hete sanden til den lille hytta hans. Ingen fisk i dag, kanskje i morgen. Men andre fiskere hadde fått store marliner og hai som de sløyet på stranda og kappet opp og bar opp til isbilen som sto oppe ved veien. Jeg fikk lyst til å bli med den gamle mannen på fisketur. Men jeg er redd for hai og det mørke dypet. Derfor gikk jeg videre mot byen og flyplassen. Hjem. Den gamle mannen satt og så utover havet sammen med gutten. I morgen fanger du den store fisken, det er jeg sikker på.

Jeg står som forstenet og ser flammene kaster seg mot himmelen i furiøst raseri. Det smeller i treverk, det knitrer og spraker og ildsøyler stiger og synker og sikler og surkler og eter glupsk alt sammen. Huset jamrer og skriker. Trærne står stumt og stirrer, fuglene bruser fjærene og vurderer å flykte lenger unna, for der farer en gnist faretruende nær fjærdrakten til ugla. Den dirrer, uhu. Uling som stiger jevnt og blåser seg opp til en basun. Her kommer de røde. Det hviner i gummi, raser i grusen. Mennene ruller ut slangen og roper til hverandre i mørket. Stemmer jager hverandre, hugger etter ilden. Vannet kaster seg rundt, virvler gjennom den kalde natteluften. Et stjerneskudd farer forbi, brenner og slukker, fsst. Kullsort, sviende lukt, knitrer og spraker. Flammene leker seg og sloss med vannet som freser og putrer, fordamper og forsopper seg. Flere biler stopper i grusen. Folk står stille og ser på det røde havet som danser med dampen. Stemmer knurrer og gnirrer, det er over snart. Det er over snart. De passer på trærne nå. Huset dør, raser sammen og buldrer mot grusen. Før jeg brant ned var jeg stolt og var fylt av stemmer som pratet om ugla som fanget en mus. De kunne høre det siste pipet, svupp og ungene som skrek etter mat. Uhu, uhu. Etter at jeg brant ned sukket trærne og sangen stilnet. Vinden synger i bladene. Vannet surkler i bekken. Stemmene er borte.
Gaute Heivoll. Før jeg brenner ned, gjenopplevd.

Det smeller i fjell der den gråsprengte mannen slår sin slegge mot en stein, igjen og igjen. Han gir seg ikke før den er knust til mindre deler slik at han med spett kan bende dem løs og rulle dem vekk. Lyden av spaden som han graver med, dypt under steinen, metall mot stein. Regnet sildrer og lager tipp tapp lyder mot bladverket i trærne rundt han. Hjertet hamrer, pulsen slår, han puster og peser der han sleper de tunge steinene vekk, bort til en haug. Han hamrer og slår mot steinen med slegga og knuser dem i stadig mindre biter. De blir slept bort til et gjerde som han rammer inn gården sin med. Isaac jobber hardt hver dag på sin nye gård langt ute i villmarken. Han har gått mange dager for å komme hit. Helt alene jobber han med å rydde vekk stein slik at han kan få et lite stykke jord å dyrke sine poteter i. Isaac Sellanrå heter han og er like gråkledt som fjellet han rydder, like brun i ansiktet som jorden han rydder. Våt til kinnet av høstens regn, som lyder som en xylofon mot de røde, gule bladene i skogen. En fugl kvitrer, et vindsus hvisker gjennom skogen, forteller om den ensomme mannen som sliter med å få grøde ut av den ville, utemmede mark.