Jeg kom til Kristiania med amerikalinjen og steg i land på kaien der kuskene smalt med sine pisker over hestens såre rygg. Det skramlet i metall mot brostein. Mennesker summet forbi. Det luktet fisk og salt og hestemøkk. Jeg var ikke vant til det og grein med nesa. Usj. Lenger opp i gaten kom jeg til vertshuset der han satt og tvinnet tommeltotter. Han hadde nettopp vært i redaksjonen med en ny artikkel, og igjen fått avslag. Nei, ingen krone å tjene. Her inne et kakofoni av stemmer. Lukten av svette og fuktige klær, det var regn i luften. Jeg kjente sulten gnage meg i beinet. Mannen som satt alene ved bordet holdt i en liten penn og rotet ned noen ord på en serviett. Øynene satt liksom langt inne i skallen hans, kinnene vendte innover, grå hud, klærne hang slapt rundt skallet som holdt ham sammen. Han kunne ikke bevege seg for fort før han ramlet fra hverandre. Jeg kjente lukten av stekt kjøtt. Det rumlet i magen, men ut av mine lommer fløy bare en støvdott. Turen hjem fra Cuba hadde spist opp alle mine midler, nå måtte jeg finne meg et ærlig arbeid. Kanskje som ryddemann her i vertshuset, kanskje som kusk, kanskje som skribent. Nei, ikke skribent. Se bare på ham. Den sultne mannen som var så preget av Kristianas pisk at han nær hadde begynt å spise kjøttbein som slakteren ville kastet uansett. Papiret hans var grått og vått.