Det blir en slags fortelling, sa jeg til Elias mens vi gikk sammen langs stien gjennom landskapet med små busker og vidder som strakte seg helt til de hvite fjellene i vest. Høyt der oppe svevde en kondor. Jeg lengtet etter et hjem, Elias lengtet etter en hvitmalt benk. Vi måtte sette oss rett på den gule marken der billene rullet en møkkaball og maurene bar en barnål og marken krøp i dypet skjult for fuglene som nippet til små frø og hakket i jorda på jakt. Livet hvilte ikke, men vi som snart skulle dø måtte hvile. Elias dro fram en flaske rødvin og helte oppi en kopp til oss begge. Jeg brøt av en bit brød og litt ost. Her satt vi i ly for solen, under et stort grønt tre som ikke tenkte en eneste tanke. Eller, jo, det sto selvsagt der og tenkte mange tanker om sin tilværelse. Det ristet litt på bladene sine som en hilsen til oss småkryp. Jeg skriver hver dag. Gjør du? Hva skriver du? Dagbok. Om hva? Om meg selv, om drømmene mine, tanker. Skriver du for deg selv eller til andre? Jeg innbiller meg at noen en dag i fremtiden vil lese mine ord. Elias så på meg og deretter ut på slettene. Jeg tror ikke på det skrevne ord lenger. Om hundre år er allting glemt vet du. Nei, det tror jeg ikke, svarte jeg. Du er bare en haug ord, men likevel tror du ikke på det skrevne ord. Hvorfor ikke? Elias så utover slettene og lente seg inntil stammen. Du må lære deg å slappe av litt mer. Hvil nå. Vi skal snart gå videre. Mennesket er bare et støvgram i et mørkt tomrom. Men jeg skrev alt ned og lagret det i trebarken. E & P har vært her.