Peer Gynt.
Du lyver ropte hun. Han ristet på hodet og løp derfra. Vi tror at Peer representerer oss, er et tverrsnitt av Ola Nordmann. Men jeg føler meg ikke komfortabel med dette symbolet. Bondesønnen som var seg selv nok og rømte fra sin elskede og sine forpliktelser, som ikke ville stå til ansvar for noen. Han som ikke hadde noen indre kjerne men var som løken. Han som snudde kappen etter vinden, reiste ut og lekte eventyrer. Peer er en kompleks type, slett ingen helt. En antihelt? Eller kanskje Ibsens satire og kritikk av den selvopptatte nordmann som både var trangsynt og innbilsk. Ibsen måtte reise ut for å se sitt folk i perspektiv. Han ble for stor for lille Norge. Dette stykket er ikke blant de mest spilte i utlandet, men vi nordmenn elsker det. Vi liker å tenke på Peer som den eventyrer vi alle ønsker å være, mannen som søkte lykken og friheten. Men nå er vi først og fremst oljebaroner og rentenister. Klimaproblemene må noen andre løse, vi kan ikke gi slipp på oljerikdommen. Vi er oss selv nok.

I min litterære reise møter jeg alle slags fiksjonærer, fabelater. Jeg reiser gjennom ordstier i ordlandia. Jeg skriver meg selv inn i de store verker og vever meg sammen med dem i en symbiose lik bien og blomsten. Hva er et verk uten en leser? En leser som går inn i verket og lever sammen med teksten, sammen med personene der inne. Peer rir på bukken og rømmer fra Solveig og sin mor. Han møter den grønnkledte og bøygen. Jeg møter også Peer på en vandring over fjellet, eller som turist i Egypt. Der sto han på toppen av Keops pyramiden og følte seg som en farao. Fy farao. Jeg skjenket han en drink og sammen så vi Anitra danse, så rømte han sin vei. Alltid rastløs, alltid hvileløs. Fylt av en uro, fylt av en lengsel, men redd for seg selv. Han kom til slutt hjem likevel. Forsonet seg med Solveig som ventet i alle år.