Fugl fønix.

Steg opp av asken og livnet til. Her er jeg igjen. Letter opp i det blå, rister av meg litt aske og føler meg litt grå. Men det går snart over når luften kjøler meg ned og jeg stiger stadig høyere i de svale sfærer. Kan ordene fly? Kan jeg finne igjen det magiske ved det som brant bort i går? Forsvant opp i røyk og steg til himmels, ja da er det vel her. Bålet med bøkene, det siste jeg husker. Det er lenge siden, lenge. Hva ønsker jeg å redde den gang flammene slikket meg opp etter ørene? Flamme ved reisens slutt. Ildfullt begjær. Grill ved nattens ende. Ildfluens dans. Ild i peisen. Ved. Titler ingen kjenner i dag. Døde skrifter, døde ord. Kanskje de finnes i de glemte bøkers bibliotek. Hold liv i ordene, pust dem ut i verden og send dem mot åndene som sitter der i krokene under lampene i sitt lille blafrende lys fra hamrende hjerter i chili. Jeg trenger sårt litt vann for min brente strupe. Rister litt på vingene, det grå faller i små flak og svever sitt eget liv. Vann som drypper fra den lille skyen der. Ja, så friskt og godt det var. Jeg føler meg fri og lett. Så godt å kjenne lukten av stjernene, kulden fra månen, natten er lys, dagen skal komme og jeg skal hvile. Men nå lytter jeg etter dere…

Bølgene, saltet, det evige grå som gynget. En hval som hilste på, en gammel harpun som klødde på ryggen, den skrapte mot skipets buk, grukket og dyttet. Der kom en værbitt en ruslende langs skipets akterende. Lys, nesten hvit, men ingen engel. Jeg hilste på han, nå hvor bærer det hen? Hjem, nei, aldri hjem. Lengter du ikke hjem? Har du ingen som venter? Hun venter ikke lenger, kan ikke vente et helt liv, er det noen som gjør det? Jeg så etter hvalen som sendte en liten sprut. Skyene hang tunge og varslet regn. Har du reist hele livet? Ja, det har villet seg slik, Adham, Vishnu, Lao Tse, Vincent, Santiago, Paramo, Florentino. Jeg har møtt så mange, men Sol… Nei, jeg kommer nok aldri hjem. Han stirret utover det uendelige, fulgte en bølge som rullet langsomt mot oss og gav skipet et lite dupp før den fortsatte ut i det evige. Så kom en ny og enda en, alltid en. Vi sto og så og jeg så en gråhvit mann rynket inn til en mumie fra en glemt saltørken. Men de blå øynene tindret. Han smilte til meg og sa, nå, kjære livsreiser, hva finnes bak stjernene, vet du det så kan du vende hjem.

Jeg tok farvel med Elias og havnet i en havnekneipe i byen. Her ventet jeg på et skip som skulle bringe meg hjem, eller i alle fall videre. Intet var sikkert, jo jeg var sikker på at jeg pustet og tenkte. Hvis jeg bare møtte en engasjert leser ville mye være bedre. Et håp om liv for Elias og alle de andre fiktiva jeg hadde møtt. Der borte i den dunkelt belyste kneipen satt en kvinne med nordisk utseende. Blondt hår, ganske lang og tynn, ja mager. Jeg spurte om det var ledig ved bordet hennes. Hun nikket taust, tok en slurk av kaffen, så en sup fra drinken. Skal du ikke presentere deg da, spurte hun da jeg satte meg og bestilte min øl og dagens middag. En stor porsjon fiskesuppe med mariskos og en hel hvithai svømmende oppi. Den plasket litt med halen som en hilsen og la seg på ryggen for å si, bånn appetitt. Hun het Nora. Jeg klarer ikke reise hjem igjen. Men hva med barna dine da? De er da voksne nok til å ta vare på seg selv, dessuten har de nanny som bader dem og kler dem om morgenen og serverer dem frokost. Hun leser for dem om kvelden, godnatta sol, godnatta måne, hei stjerne, twinkle, twinkle. Samfunnet passer på barna våre nå. Vi foreldre oppbevarer dem bare i våre hjem. De er ikke våre barn heller, de skal jo ut i det kalde, nådeløse samfunnet, der de må klare seg selv. De må trenes opp til å bli selvstendige, sterke, til å tåle motgang. For bare i motgang, oppoverbakken blir du sterk. Jeg har gått mange motbakker siden jeg forlot Helmer. Nå er jeg ingen dukke lenger. Da jeg gikk ut den døra for det som føles som en evighet siden, falt masken. Malingen flasset av ansiktet mitt. Håret fliset seg, jeg fikk trevler i føttene som ikke hadde følt annet enn fløyel. Nå tråkket jeg på spisse steiner, blodet rant fra hælene. Jeg måtte rote i søppel etter matrester i bakgårdene til vertshusene. Noen sa jeg burde legge meg til sengs og tjene de gode herrer. Men så dypt sank jeg ikke. Sulten gnagde, leppene var sprukket av tørke, tunga sank sammen, jeg tigget en slant her og en slant der. Omsider forbarmet en vertshuseier seg over meg. Sa han trengte en ny en til å gjøre alt renhold på kjøkkenet. Jeg vasket og gnukket døgnet rundt, sov på kjøkkengulvet, eller i stallen sammen med hesten og kua. I høyet. Snart serverte jeg gjestene også. De hadde nylig mistet sin meget populære servitrise som forsvant ute på heiene der vindene sukket så sårt. Ingen sa hvorfor, men alle så ned når hennes navn ble tenkt. Det var en tung arv. Men slik overlevde jeg. En lang stund fikk jeg være i fred, men så ble jeg et anstendig menneske igjen, med ære og dannelse. I ledige stunder leste jeg bøker, Emile Zola, Gustav Flaubert, Charles Dickens, Ibsen, Bjørnson, Jonas Lie. Kjente og grensesprengende forfattere som ville forandre samfunnet. En mann ved navn Ferdinand postmester kom på besøk til kroen som lå ved havet og klippene. Han så meg, smilte og inviterte meg på bakrommet, ville gi meg litt ekstra tips. Her grep han meg i baken, klapset meg og tvang til seg et kyss. Jeg fiket til han og rev meg løs. Mannen gav seg ikke, kom tilbake, tok ikke signalene, trodde jeg lekte med han. En dag mente han at vi skulle gå videre i leken, dro meg med innover mot et lite kott, presset meg inn og begynte å rive i klærne mine. Jeg prøvde å rope om hjelp, slo han i ansiktet, klorte, men han lo og la sine sterke hender over munnen min. Jeg sparket han på leggen, trampet på føttene. Kjente noe vått, og med ett slo døren til kottet opp, vinden sveipet gjennom kroen, suget all luften ut, slynget de gamle gjenferd på havet. Ferdinand mistet fotfestet, falt bakover. Jeg benyttet anledningen og løp ut bakdøren, mot heiene. Stoppet ikke før jeg så bølgene slå mot klippene langt der nede, ble svimmel og ustø. Men vinden blåste meg i sikkerhet. Våt til kinnet kom jeg ombord i skipet som brakte meg hit.

Den selvbiografiske bølgen.

Herbjørg Wassmo gjør det. Helene Uri gjør det. Cecilie Enger gjør det. Dag Solstad gjør det. Gaute Heivoll gjør det. Knausgård gjør det. Henrik Wergeland gjorde det. Dante gjorde det. John Erik Riley har gjort det. Skrevet om seg selv i romaner. Hvorfor kaller de det romaner? Tør de ikke å kalle det dokumentar eller selvbiografi fordi det ikke selger så mye? Romaner selger mer. Eller er det fordi de tross alt dikter endel? Hvor langt er det mulig å rekonstruere et liv i alle sine detaljer? Forfatterne må kanskje legge til litt der hukommelsen svikter. Politikerne tør å kalle en spade en spade. De gir ut sine politiske memoarer og debattbøker. Senest ut er Per Sandberg som skal avsløre FRPs hemmelige indre liv. Skandaler ventes med begjær. Det er spennende med romaner som krysser grenser. Dokuromanen, den selvbiografiske romanen. Faksjon. Fiksfaks.

Det blir en slags fortelling, sa jeg til Elias mens vi gikk sammen langs stien gjennom landskapet med små busker og vidder som strakte seg helt til de hvite fjellene i vest. Høyt der oppe svevde en kondor. Jeg lengtet etter et hjem, Elias lengtet etter en hvitmalt benk. Vi måtte sette oss rett på den gule marken der billene rullet en møkkaball og maurene bar en barnål og marken krøp i dypet skjult for fuglene som nippet til små frø og hakket i jorda på jakt. Livet hvilte ikke, men vi som snart skulle dø måtte hvile. Elias dro fram en flaske rødvin og helte oppi en kopp til oss begge. Jeg brøt av en bit brød og litt ost. Her satt vi i ly for solen, under et stort grønt tre som ikke tenkte en eneste tanke. Eller, jo, det sto selvsagt der og tenkte mange tanker om sin tilværelse. Det ristet litt på bladene sine som en hilsen til oss småkryp. Jeg skriver hver dag. Gjør du? Hva skriver du? Dagbok. Om hva? Om meg selv, om drømmene mine, tanker. Skriver du for deg selv eller til andre? Jeg innbiller meg at noen en dag i fremtiden vil lese mine ord. Elias så på meg og deretter ut på slettene. Jeg tror ikke på det skrevne ord lenger. Om hundre år er allting glemt vet du. Nei, det tror jeg ikke, svarte jeg. Du er bare en haug ord, men likevel tror du ikke på det skrevne ord. Hvorfor ikke? Elias så utover slettene og lente seg inntil stammen. Du må lære deg å slappe av litt mer. Hvil nå. Vi skal snart gå videre. Mennesket er bare et støvgram i et mørkt tomrom. Men jeg skrev alt ned og lagret det i trebarken. E & P har vært her.

Hva driver jeg med? Hva innbiller  jeg meg? At jeg skal få lesere som meg selv av å skrive om mine møter med de litterære? Du skriver ikke det leserne på nettet vil ha, bokanmeldelser, råd om lesing. Med hvilken kompetanse kan jeg gi noen råd og vurderinger av litteratur? Jeg har ikke studert litteraturvitenskapen. Ja, jeg er lærer i norsk, så det legitimerer til en viss grad mine meninger. Slik gikk jeg og tenkte på min vandring i et fargerikt landskap som inspirerte meg til vidløftige tanker. Jeg forsto bare ikke hvor leserne var blitt av. Omsider kom jeg til et vertshus der jeg kunne bestille en bedre middag med noe godt å drikke til. Og hvem var det som satt der ved bordet og sturet? Ingen ringere enn Elias Rukla. Det varmet meg å møte en likesinnet, en som hadde slitt like mye som meg med å motivere elever til å lese de store verker. Han hadde møtt veggen og gjorde skandale i skolegården med sin paraply. Siden gikk han hjem og fortalte aldri sin kone om opptrinnet. Umulig å vende tilbake til skolen. Samme kunne det være, de brydde seg ikke om hva han snakket om likevel. Nå satt han her, ute på vandring han også. Jeg spurte forsiktig om det var ledig ved hans bord, han så underlig på meg, uforstående og overrasket. En nordmann på disse kanter, en som pratet norsk i Borges univers. Hvorfor gav du opp lærergjerningen? spurte jeg han, rett på sak. Og der kom maten seilende på et fat, et enkelt stykke indrefilet av okse. Mørt og saftig. Elias var ferdig med sin middag og drakk rødvin fra fjellene. Hvabehager, svarte han. Hvem er du som kommer deisende inn fra intet og babler ivei som om du alltid har kjent meg? Jeg har lest om deg. Du er berømt hjemme i Norge. Jaha. Dessuten er vi i samme bransje og jeg kjenner meg igjen i dine frustrasjoner. Disse elevene nå til dags. De bryr seg ikke det ringeste om litteraturen lenger. Nå gjelder bare dataspill, facebook, chatting, tv serier. Hva kalte du det? Hva snakker du om? Han skjønte ingenting. Unnskyld svarte jeg. Internett fantes ikke på din tid, men du har vel fulgt med på utviklingen, eller hva. Nei, det kan jeg ikke si at jeg har gjort. Verden angår ikke meg lenger. Jeg vandrer for å komme meg vekk, vekk fra meg selv, fra det klamme intetsigende, trangsynte der hjemme. Alt for mye har jeg lest, for lite har jeg sett av verden. Nå vil jeg bare møte mennesker, av kjøtt og blod. Jeg vil drikke vin og  spise god mat og se naturen og føle vinden i ansiktet og regnet i håret og salt hav i munnen. Nei, nå leser jeg intet. Godt, så sier vi det. Men det er jo litt trist da, for dere fiktive personer. For uten lesere er litteraturen intet. Dere som lever i denne verden visner hen og dør. Dere ser det ikke selv, men jeg som kommer utenfra ser tegnene. Så mange har jeg møtt som er syke og svakelige, de føler seg elendige, blasse, visne og uvirkelige. Ingen bryr seg om dem lenger. Men du er blodfrisk, Elias. Det er bra. Vi lærere leser om deg hele tiden. Vi holder deg i live. Jasså, sier De det De. Du er jammen meg innbilsk hvem du nå er. Og prater tåkeprat og gåter. Men ok, vi kan godt utveksle tanker om skole og utdanning, hvis du vil det. Og vandre sammen, hvis du jekker deg ned noen hakk. Men prat forståelig, ikke metafysisk. For vi er ikke interessert i å gi kaffekjelene vinger, er vi vel?

Man opplever så mangt når man er vitne til fabelaktige hendelser i Ordlandia. Hva skal barnet hete? Hva skal landet hete? Romulus og Remus gav opphavet til Roma. Gudinnen Athena gav navn til Athen, veien nordover ble til Norwegr og Germanerne, de kalte jorda si Germania. Min verden heter Ordlandia, eller som en spanjol ville sagt Palabria, kjært barn har mange navn. Gården til Per Bufast het Bufast, der skulle han være i all sin tid. Jeg har vandret på Tellus, jeg har vandret i Ecos skog. Jeg har vandret mellom linjene, der alt var hvitt men likevel fullt av liv. Og så jeg nærmere etter var det ikke så hvitt likevel, men jeg måtte vandre lenge og se nøye hvor jeg gikk før jeg skimtet dem. Jeg møtte en mann som sa at vett trenger han som vidt ferdes, og når en er ute og vandrer i ukjent terreng er det bedre bør å bære mye mannevett og verre niste på vegen har ingen enn den som har drukket for mye. Åpner du døra til ukjent hus skal du være vaktsom, for uvisst er det å vite om uvenner sitter benket der inne. Hvem er du som taler så gjevt og klokt? Han nikket med sin brede hatt og blunket med det ene øye han hadde. Smilet avslørte flere hull i en velbrukt tanngard, langt hvitt skjegg som var tvinnet sammen i en spiral. På skulderen hans satt en svart ravn som glodde uutgrunnelig på meg. Kra, kra. Mitt navn er så mangt, sa han. Kall meg Vidre. Jeg vandrer vidt omkring med min stokk og mine ravner. Mangt har jeg sett og hørt og aldri vil jeg hvile, for Beiarland er så vidt og fagert. Tiden har ingen ende, føttene mine går alltid ett skritt til, øynene mine ser en meter til og slik spiller livet sin sang.