Jeg tok farvel med Elias og havnet i en havnekneipe i byen. Her ventet jeg på et skip som skulle bringe meg hjem, eller i alle fall videre. Intet var sikkert, jo jeg var sikker på at jeg pustet og tenkte. Hvis jeg bare møtte en engasjert leser ville mye være bedre. Et håp om liv for Elias og alle de andre fiktiva jeg hadde møtt. Der borte i den dunkelt belyste kneipen satt en kvinne med nordisk utseende. Blondt hår, ganske lang og tynn, ja mager. Jeg spurte om det var ledig ved bordet hennes. Hun nikket taust, tok en slurk av kaffen, så en sup fra drinken. Skal du ikke presentere deg da, spurte hun da jeg satte meg og bestilte min øl og dagens middag. En stor porsjon fiskesuppe med mariskos og en hel hvithai svømmende oppi. Den plasket litt med halen som en hilsen og la seg på ryggen for å si, bånn appetitt. Hun het Nora. Jeg klarer ikke reise hjem igjen. Men hva med barna dine da? De er da voksne nok til å ta vare på seg selv, dessuten har de nanny som bader dem og kler dem om morgenen og serverer dem frokost. Hun leser for dem om kvelden, godnatta sol, godnatta måne, hei stjerne, twinkle, twinkle. Samfunnet passer på barna våre nå. Vi foreldre oppbevarer dem bare i våre hjem. De er ikke våre barn heller, de skal jo ut i det kalde, nådeløse samfunnet, der de må klare seg selv. De må trenes opp til å bli selvstendige, sterke, til å tåle motgang. For bare i motgang, oppoverbakken blir du sterk. Jeg har gått mange motbakker siden jeg forlot Helmer. Nå er jeg ingen dukke lenger. Da jeg gikk ut den døra for det som føles som en evighet siden, falt masken. Malingen flasset av ansiktet mitt. Håret fliset seg, jeg fikk trevler i føttene som ikke hadde følt annet enn fløyel. Nå tråkket jeg på spisse steiner, blodet rant fra hælene. Jeg måtte rote i søppel etter matrester i bakgårdene til vertshusene. Noen sa jeg burde legge meg til sengs og tjene de gode herrer. Men så dypt sank jeg ikke. Sulten gnagde, leppene var sprukket av tørke, tunga sank sammen, jeg tigget en slant her og en slant der. Omsider forbarmet en vertshuseier seg over meg. Sa han trengte en ny en til å gjøre alt renhold på kjøkkenet. Jeg vasket og gnukket døgnet rundt, sov på kjøkkengulvet, eller i stallen sammen med hesten og kua. I høyet. Snart serverte jeg gjestene også. De hadde nylig mistet sin meget populære servitrise som forsvant ute på heiene der vindene sukket så sårt. Ingen sa hvorfor, men alle så ned når hennes navn ble tenkt. Det var en tung arv. Men slik overlevde jeg. En lang stund fikk jeg være i fred, men så ble jeg et anstendig menneske igjen, med ære og dannelse. I ledige stunder leste jeg bøker, Emile Zola, Gustav Flaubert, Charles Dickens, Ibsen, Bjørnson, Jonas Lie. Kjente og grensesprengende forfattere som ville forandre samfunnet. En mann ved navn Ferdinand postmester kom på besøk til kroen som lå ved havet og klippene. Han så meg, smilte og inviterte meg på bakrommet, ville gi meg litt ekstra tips. Her grep han meg i baken, klapset meg og tvang til seg et kyss. Jeg fiket til han og rev meg løs. Mannen gav seg ikke, kom tilbake, tok ikke signalene, trodde jeg lekte med han. En dag mente han at vi skulle gå videre i leken, dro meg med innover mot et lite kott, presset meg inn og begynte å rive i klærne mine. Jeg prøvde å rope om hjelp, slo han i ansiktet, klorte, men han lo og la sine sterke hender over munnen min. Jeg sparket han på leggen, trampet på føttene. Kjente noe vått, og med ett slo døren til kottet opp, vinden sveipet gjennom kroen, suget all luften ut, slynget de gamle gjenferd på havet. Ferdinand mistet fotfestet, falt bakover. Jeg benyttet anledningen og løp ut bakdøren, mot heiene. Stoppet ikke før jeg så bølgene slå mot klippene langt der nede, ble svimmel og ustø. Men vinden blåste meg i sikkerhet. Våt til kinnet kom jeg ombord i skipet som brakte meg hit.